A very special year sees its final days.
The EST teams wishes all of you and your families a happy new year, may 2021 be the year where we can celebrate to see each other again in real live, both private and professional.
Stay safe!
 |
| Picture by Karolina Grabowska from Pexels |
One of the more recent posts in Norwegian here on the blog was about Hilda Sønsterud’s Ph.D. project titled “What works for whom”. Way back in March we planned to make a post on an open seminar that was hosted by the Departement of Psychology and the Department of Special Needs Education at the University of Oslo in conjunction with the public defense for Dr. Sønsterud’s doctoral dissertation. The members of the scientific committee were invited to present their own research under the heading “Individualization of stuttering treatment” to a wider audience of speech language pathologists, students and other clinicians interested in stuttering.
The topic of the seminar is still highly relevant, and we decided that it was about time to pull this text out of the file archive.
The first presenter was Clinical
researcher Dr. Marie-Christine Franken. The title of her talk was “The long-term
outcomes of the RESTART trial”. Dr. Franken started out by talking about the
design of the randomized comparative study.18 months post treatment the
researchers found comparable effects of the Lidcombe program (LP) and the
RESTART Demands and Capacities Model based treatment (DCM) for preschool
children who stutter. Results from the trial have been published and are
available here. Dr.
Franken went on to share some of the preliminary data 5 years post treatment.
These outcomes are based on self-reports of stuttering severity from children
(N=100) and parents (N=127), as well as ratings of satisfaction with
communication in everyday speaking situations from both groups. Analysis were
still being carried out and did not include evaluations of speech samples by
the researchers at the time. The preliminary results suggested, however, that
the outcomes between LP and DCM are still comparable at 5 years post treatment.
Fortunately, we can look forward to future publications on long term effects
from the research group.
Dr. Marie-Christine Franken
Next presenter was Professor Glen Tellis who gave
a talk on the topic “Fluency therapy ideas for 21st century clinicians. Apps,
Social Networking, and Teletherapy”, based on his own and his former
Ph.D-student Erik X. Raj’s work. With illustrative videos from teletherapy, Dr.
Tellis showed how different apps that provide us with pictures, audio, memes
and emojis can be incorporated into more traditional stuttering therapy for
school aged children. He gave strong arguments for using humor and to make use
of platforms that children enjoy, when working with affective, behavioral and
cognitive components of stuttering. How do you imagine you would feel if you
met an alien version of yourself on the street? Would you be nervous, or scared
maybe? Together you can explore if there are other situations where you have
felt nervous, scared etc. Maybe you can remember a situation where stuttering
has made you feel like this? Moreover, consider that the alien comes from a
planet where everyone stutters. What would his talking sound like, and what
symbols would they have for different stuttering types, like blocks and
repetitions on this planet? These are just a few of the creative suggestions
for activities Dr. Tellis shared and where visual and audio material play a key
role. Norwegian readers can also find some tips and information on this topic
at Statped.no here. 
Professor Glen Tellis
Finally, Dr. Hilda Sønsterud reflected upon the topic “Individualized stuttering therapy - what matters the most”. She highlighted the need for, and importance of, clinical research on stuttering therapy for adults that lead to personally significant changes for the participants. The core focus of Hilda’s Multimodal stuttering therapy (MIST) has been “minding the body in speech”. Participants have been practicing one or a few, strategies they have found helpful in clinic outside the therapy room. Strategies have been tailored to meet individual needs.
From the right: Dr. Hilda Sønsterud and organizer of the seminar, Melanie Kirmess
We thank all presenters for their time and contribution to make this seminar a success.
For the EST-team, Ane Hestmann Melle
Since spring 2020 Sweden, represented by three researchers, has joined the EST-project. Main Swedish coordinator is Tove Lagerberg, assistant professor with a position as coordinator of the Speech and Language Pathology program at Gothenburg University https://www.gu.se/en/about/find-staff/tovelagerberg, Ineke Samson, doctoral student and SLP, Karolinska Institute and Danderyd Hospital https://medarbetare.ki.se/people/inesam and Anita McAllister, associate professor and SLP, Karolinska Institute and Karolinska University Hospital https://medarbetare.ki.se/people/anitmc .
So who are we? We are all SLP’s with extensive expertise in different speech and language disorders primarily within children and teenagers.
In addition to the expertise within the field of stuttering, the Swedish researchers contribute knowledge within intelligibility and oral motor and speech motor disorders. By joining the project also Swedish children with stuttering will be included in the up-coming clinical trial. Children will be recruited from different clinics in the larger Stockholm and Gothenburg area.
We are very excited to be part of this
clinically important and valuable project and recognize the important work that
has been done to date by the researcher’s in the EST-project. The results from
the clinical trial will be looked forward to by many clinicians within the
field with great expectations.
The EST team warmly welcomes our Swedish colleagues.
Tidlig intervensjon framheves som viktig for barn som begynner å stamme. Noen fortsetter å stamme inn i voksenlivet. Hva som er god hjelp for den siste gruppen var tema under Norsk Interesseforening for Stamming og løpsk tale (NIFS) årsmøte og seminar 23.-25. oktober 2020.
Deltakerne var i all hovedsak personer med stamming og/eller løpsk tale og deres pårørende, samt noen fagmedlemmer. Hovedtaler på lørdag var Hilda Sønsterud, som presenterte funn fra sitt avsluttede doktorgradsprosjekt «Stammebehandling – Hva virker for hvem?».
 |
| Hilda Sønsterud engasjerer tilhørerne på NIFS årsmøte. Foto: Ciel Waagenes Udbjørg, NIFS |
Tre av deltakerne i hennes behandlingsstudien delte av sine erfaringer med å delta i prosjektet, og hva de
har tatt med seg videre etter endt behandling. Endringer som ble trukket fram
som betydningsfulle var å snakke med mindre strev, å holde presentasjoner på
jobb med større trygghet og å tørre ta opp mer taletid blant snakkesalige,
utadvendte venner. For noen av deltakerne innebar endringene å snakke med
mindre stamming, for andre ikke.
I alt 18 voksne i alderen 21-61 år mottok totalt 10 timer med Multimodal Individuell Stammebehandling (MIST) i løpet av en 6-månedersperiode. Noen av de sentrale funnene fra Hilda studie er:
Individuelle
mål er viktig for å oppnå personlig betydningsfulle resultater av behandling, i
tillegg til statistisk signifikante resultater
Arbeidsalliansen,
det vil si relasjonen og samarbeidet mellom deltaker og logoped, bidrar til
effekten av stammebehandling. Enighet om hvilke oppgaver og aktiviteter man
skal utføre peker seg ut som viktig.
Et
lite antall skreddersydde elementer, innenfor temaene kropp, tanker, pust,
stemme og presentasjonsferdigheter ble valgt ut som fokusområde i behandling
for hver deltaker. Positiv effekt ble opprettholdt i 12 måneder etter avsluttet
behandling for en stor andel av deltakerne. Denne oppfølgingsperioden er lengre
enn i mange internasjonale studier. Det er også gjort målinger etter 24 måneder
som skal analyseres.
Den
interesserte leser kan finne de internasjonale publiserte artiklene i Hildas
prosjekt her:
-
What
do people search for in stuttering therapy: Personal goal-setting as a gold
standard?
-
The working alliance
in stuttering treatment: a neglected variable?
-
What
works for whom? Multidimensional individualized stuttering therapy (MIST)
Melanie Kirmess, medlem i EST-teamet, har vært en av Hilda Sønsteruds veiledere og er medforfatter av disse artiklene. For mer informasjon om MIST på norsk finner man artikkelen Multimodal Individuell stammeterapi (MIST) – en aktuell tilnærming for flere? på nettsiden til Norsk Tidsskrift for Logopedi.
Det
bør fremheves at NIFS er en del av EST-prosjektets referansegruppe. NIFS er også
søkerinstansen som ble tildelt midler fra Stiftelsen Dam, som finansierte
Hildas Sønsteruds doktorgradsprosjekt. Dette viser at brukermedvirkning har en
plass i forskning og at brukerorganisasjoner kan ha en viktig rolle i
kunnskapsutvikling.
Vi
gratulerer NIFS med vel gjennomført Høstweekend, og Hilda Sønsterud med oppnådd
doktorgrad!
Skrevet av Ane Hestmann-Melle
I fjor høst sendte vi i EST-prosjektet ut et elektronisk spørreskjema til norske barnehagelærere for å høre hvordan de møtte foreldre som lurte på om barnet deres stammet. Det ble på samme tid også sendt ut spørreskjema med samme spørsmål til helsesykepleiere og logopeder.
Barnehagelærere er viktige fagpersoner i møte med barn som stammer. Nesten alle barn (92%, ssb.no) i alderen 1-5 år går i barnehagen. Barnehagelærer og foreldrene skal samarbeide nært og har et felles ansvar for barnets trivsel og utvikling (KD, 2017). I Rammeplan for barnehagen står det videre at barnehagelærer «skal fange opp og støtte barn med ulike former for kommunikasjonsvansker» (KD, 2017, s. 23). Basert på dette var vi veldig spente på hva barnehagelærerne ville fortelle om sin praksis.
Det var 126 barnehagelærer av 600 inviterte som besvarte spørreskjema. Vi hadde håpet på enda flere respondenter, da det ville gitt oss større innsikt i hva som er typisk, men det fikk vi dessverre ikke denne gangen. Det var likevel flere interessante resultater.
De rådene som barnehagelærere gav foreldre hyppigst var «unngå å avbryte, gi barnet tid til å snakke ferdig», «ha øyekontakt og fokuser på barnet når dere er i samspill», og «legg inn pauser når du snakker, da dette kan gi en roligere kommunikasjonssituasjon». Barnehagelærerne rapporterte også at de selv gjorde kommunikasjonstiltak i hverdagen i barnehagen: flertallet gav mer tid og snakket roligere med barnet som stammet. Det var derimot under halvparten som gjorde organisatoriske tiltak for å redusere stress slik som å dele barna i mindre grupper, styre turtaking, eller velge aktiviteter som gav mindre stamming.
Barnehagelærernes framgangsmåter i møte med foreldre til barn som stammer indikerer at de tar foreldrenes bekymring på alvor. Rådene de gir handler om godt samspill og turtaking i samtaler. Det er likevel få eller ingen av barnehagene som har retningslinjer for hvordan de møter barn som stammer. Det kan bety at praksis varierer mye. Retningslinjer for barnehagelærere vil derfor være ønskelig.
Det er en sjanse for at barnehagelærerne som har besvart på denne undersøkelsen er mer oppdaterte og interesserte i barn som stammer enn de som ikke svarte på skjema. Det er derfor ikke mulig å generalisere funnene til å si at slik gjør norske barnehagelærere.
Vil du lese mer om hva barnehagelærerne svarte om sin praksis vil en fullstendig artikkel fra dette komme i boka Barnehagelærerrollen, som er ventet utgitt i februar 2021 på Universitetsforlaget. Tusen takk til barnehagelærere som svarte på spørreskjema, og til fagfellen som hadde relevante og gode kommentarer.
October 22nd marks the international awareness day for stuttering around the world.
Åse Sjøstrand has therefore written a chronic in Norwegian published in "Utdanningsnytt", a publication format for the Professional union 'Utdanningsforbundet' addressing kindergarten teachers, teachers and other educators.
Covid-19 has changed many plans in 2020 for people all over the world and will also influence the near future. We apologies for being rather quiet on the blog during the last 6 months. Despite this, the EST group has been continuously working, extending the amount of zoom meetings to new heights. Many papers are in the writing, submission and revision process, including the Cochrane review. The RCT is under development, including a possible co-operation with Swedish colleagues. We will present them in a blog post of their own.
We are having great and important discussion
about the nature of stuttering, and acknowledge the challenges with that and
the implications each choice has for the next step. Nobody said that research
was easy, but planning intervention research with kindergarten children that stutter
still gets us to brainstorm, re-think and counterbalance methodological issues,
ethical considerations and practical possibilities (or limitations).
We had also a meeting
with the reference group of the EST project on September 24th, presenting updates and progress about the
project, discussing important choices and definitions for the project.
Participants from the reference group meeting in September
The project group has for
quite some time discussed the possibility and wish for having some blog post in
Norwegian also addressing the Norwegian context of the study, as well as
starting a Q&A section in order to interact with our readers directly. This
was also supported by the reference group. Hence, we will give it try.
Enjoy the autumn, stay
healthy and follow the upcoming blog posts from a “safe distance”.
 |
| Kari-Anne, Hilde, Hanne, Silje, Melanie and Linn |
 |
| Hilde at work |
 |
| Åse and Hanne |
